I dag er reality en sjanger vi er veldig fortrolige med. Veldig mange klistrer seg foran tv-skjermen om kveldene for å se hvem som blir stemt ut nå, eller hvem som kysser hvem. På grunn av den økende interessen for reality og menneskenes iver etter å se mennesker drite seg ut, er det laget en film om nettopp reality. Den kan godt kalles for en samfunnskritisk film, som tar for seg nettopp dette emnet – realityshow. Filmen heter The Truman Show og i hovedrollen finner vi Jim Carrey. Den er veldig humoristisk og håner hele reality-konseptet, og samtidig sitter man igjen med noen spørmål man ubevisst blir stilt. I denne analysen tenker jeg å fokusere mer på bruken av symbolikk i filmen.

The Truman Show hanlder om Truman Brubank – stjernen i sitt eget realityshow. Det eneste problemet er at han vet ikke om det. Han tror han lever et helt normalt liv med sine nærmeste i den fantastiske byen Seahaven. Men alle rundt han er skuespillere, og alt han kjenner til er falskt. Hele livet hans har det vært gjemte kameraer rundt han, slik at hele verden kan følge hvert skritt han tar. Men i en alder av snart 30 begynner signalene å lyse rødt for hovedpersonen.

Truman skjønner at det er noe i gjerdet når han ser den avdøde faren hans midt på gaten. Ikke nok med det, men når Truman faktisk ser hvem mannen er, kommer det ukjente menn og kidnapper faren. Rett foran øynene hans. Andre hendelser dukker opp, som får Truman til å ty til dristige midler, og ender med å trosse sin største frykt. Det store, åpne havet. Alt dette for å finne ut om hele livet hans er spøk, eller om han bare rett og slett har blitt gal…
I anslaget i filmen får vi et inntrykk av at alt er perfekt. Alle smiler, sola skinner, en type oppløftende musikk som kommer når Truman blir introdusert, dermed skjønner man at dette er helten i filmen. Så er det også et slags intervju med Christoph, som har skapt hele verdenen til Truman Burbank. Han forteller oss at vi aksepterer verden slik som den blir presentert til oss, og dette introduserer hele filmen, og forklarer oss at han bestemmer over livet til Truman.

Selve konflikten i filmen starter når Trumans avdøde far plutselig dukker opp på gata, men før Truman får snakket med han, blir faren dratt inn i en buss av tilfeldige mennesker. Dette skaper veldig stor mistanke hos hovedpersonen, når han samme dag har fått flere andre tegn på at noe galt. Fra og med den dagen blir ikke Trumans liv det samme, og etterhvert så skjønner han det. The point of no return er når han seiler ut i det åpne havet, Christoph bestemmer seg for å skru på «sola» midt på natten for å lete etter hovedpersonen selv. Truman trosser sin flykt for havet, men Christoph prøver å stanse han med havets krefter, og nesten dreper han. Musikken er brukt flittig i denne filmen, og kommer inn i dramatiske hendelser, for å gjøre dem enda litt mer dramatiske. Som for eksempel når Truman drar til sjøs, og nesten dør.

En annen ting som ofte blir bukt i filmen er symbolikk, og mye kan tolkes som en tilknytning til kristendommen. Det finnes mange forskjellige tolkninger av bruken av symbolikk i filmen, og i en blogg med analyse av filmen blir blant annet Seahaven sammenliknet med Edens Hage. Noe jeg godt kan si meg enig i, fordi hver minste detalj er perfekt, og begge stedene er laget av en høyere makt. Annen bruk av symbolikk som kan trekkes frem er når scenelyset plutselig faller ned fra «himmelen» i nærheten av Truman. Dette kan scenelyset kan sammenliknes med meteoritter som faller ned på jorda på dommedagen. Dette er den samme dagen hvor Truman ser din avdøde far igjen, og begynner å ane at

alt ikke er som det skal. Dermed kan den dagen sammenliknes med dommedag, for livet til Truman forandres for alltid. Symbolikken av kristendommen blir brukt ved at Christoff kan sammenliknes med både Jesus og gud. Chirst = Kristus, altså Jesus Kristus. Mens samtidig leker han gud og styrer en hel by, og da spesielt livet til Truman. Det kommer enda tydeligere frem på slutten, hvor han forklarer Truman at alt sammen er falskt. Han snakker fra kontoret sitt, som Truman ikke kan se, men bare høre stemmen til Christof som fra himmelen. Videre blir Trumans store oppdagelse av den falske verdenen forsterket av at seilebåten hans heter Santa Maria, som den ene båten til Christoffer Columbus het.

I tillegg kan man også se på hele filmen som en metafor for at det muligens finnes et liv etter døden, som det det blir spekulert i, i denne analysen av filmen. Her blir det sagt at Seahaven er en egen verden i den store verden, og når Truman finner ut at alt han har trodd på var falskt, så oppdager han en ny verden. Han forlater den verden han kjenner til, for å begynne på nytt i en ny en.

Truman selv er et symbol på hvor langt vi har latt det gå med realityshow, og hvor langt det vil gå, hvis vi ikke passer oss. Den tar opp reality på en måte som gjør oss mer bevisste på dagens reality show, og er dermed muligens en film for å advare oss. På grunn av noen av dens kristne symboler, kan man tilslutt tolke Truman som en figur veldig like Jesus. På samme måte som Jesus, så får Truman, med the Truman show, knyttet mennesker sammen, og de går igjennom det gode og det onde sammen med han. Verden hans var muligens falsk, men selv var han mer ekte enn noe annet.

Først og fremst vil jeg trekke inn litt om hvordan læreboka vår Mediemøter 1 mener  vi kommuniserer via MSN: “Når vi bruker ordene snakke og prate om det vi gjøre på MSN (“jeg snakket med henne på MSN i sted”), er dette metaforer. Det vi egentlig gjør, er jo å skrive og kommunisere med symboler, lyd og bilder. Det er også mulig å se den vi “snakker” med, og du får svar med en gang hvis de kan og vil gjennom et webkamera. Og vil vi virkelig snake, kan vi gjøre det via en høyttaler og mikrofon på pc-en. Med ordet “snakke” får vi sagt at hele kommunikasjonen foregår i en lett, muntlig form. Men vi kan jo ikke “snakke” symboler, forkortelser, animasjoner og alle de andre virkemidlene vi bruker i en chat. Kommunikasjon på MSN skjer derfor gjennom sammensatte tekster, der vi bruker de ulike teksttypene for å kommunisere. Og i motsetning til e-post foregår dette i “sanntid”: Begge aktørene må være pålogget samtidig for å kommunisere. Det skriftlige språket vi bruker på nettet, har ofte en muntlig form og inneholder gjerne visuelle symboler. Her gjelder det ikke de vanlige konvensjonene for rettskrivning. Vi tar det ikke så nøye med fullstendige setninger, store og små bokstaver eller riktig tegnsetting. Ofte bruker vi symboler eller legger inn kroppspråk visuelt [ ;D ] for å understreke hvordan vi vil at det vi skriver skal oppfattes.”

Da er spørsmålet mitt om denne formen for kommunikasjon ødelegger for det norske skriftspråket til ungdommer? Eller om det bare er en fase ungdommen går gjennom?

For å få svar på dette, så sjekket jeg litt rundt på nettet og fant en artikkel på tmcnet.com om hvordan hvordan blant annet programmer som MSN og lignende ødelegger det engelske språket. Akkurat som mange mener at det ødelegger det norske også. Her sier forfatteren av artikkelen at dagens ungdom har problemer med å omstille deres muntlige skriftspråk om til det formelle skriftspråket når det gjelder, som for eksempel på skolen. I følge artikkelen  så blir ungdommen så vant til å skrive forkortelser og uttrykkikoner at de sliter med å skrive korrekt grammatikk på skolen. Når de skriver til hverandre på MSN, så handler det om at det skal gå fort og ikke om at det nødvendigvis skal være helt grammatisk rett. Ungdommen blir advart mot å legge til seg vanene som oppstår man skriver på MSN, fordi det kan minske deres troverdighet både nå og senere. Men det er faktisk ikke bare ungdommen som blir advart mot dette, i artikkelen advares også mennesker ute i arbeid, som ofte jobber på en pc. Det blir sagt at deres troverdighet også minskes jo mer de legger til seg vanene som live-kommunikasjon på nettet forårsaker.

En annen interessant side jeg fant på nettet, var en undersøkelse som ble gjort på Lødingen ungdomskole. På hjemmesiden til skolen har de lagt ut resultatene av en spørreundersøkelse angående ungdomelvenes språkvaner når det kommer til sms og MSN. På denne undersøkelsen sier 28 av 54 elever at de ofte skriver feil i skolearbeidet, mens bare 18 av 58 elever mener at måten de skriver på på nettet påvirker skolearbeidet.  Dette viser jo at i hvert fall ungdommene selv ikke tror, i en så stor grad, at forkortelser og lignende på MSN er grunnen til skrivefeil ellers.

Selv så tror jeg kanskje at dette bare er en fase ungdom går igjennom. En fase hvor alt skal forkortes til minst mulig sånn at det går fortere å skrive. Senere blir det også litt flauere å ha masse skrive feil, så en prøver kanskje å rette det opp. Slik har i hvert fall jeg opplevd det, og det vet jeg at mange andre også har gjort. I en periode så blir det nok vanskelig å forholde seg til riktig grammatikk, siden man som regel skriver mer på MSN enn man gjør på skolen. Alikevell tror jeg at dette er noe man vokser fra seg, hvis lærer og andre slår hardt ned på skrivefeil, feil punktsetting og lignende.

Mens jeg satt i timen og lette etter en reklame å analysere, begynte 3. klassingene å lekte gjemsel(!). Så irriterende som det var å høre på ble musikk ble dermed løsningen over lengre tid. Alikevel hjalp det meg ikke i leteaksjonen av en reklame…
Helt til den irriterende stemmen “Hi, I’m Jonathan for spotify…” dukket opp. Så jeg tenkte bare; hvorfor ikke?

Spotify er et program hvor man kan høre på musikk fra hele verden gratis, og programmet kan kun lastes ned hvis man blir invitert av andre. Men nesten alle har det programmet i dag. men da må du holde ut med avbrytelsene med reklame fra programmet selv. Gjevnlig blir musikken man hører på avbrutt av en person som forteller at hvis du bare betaler litt, så slipper du å høre den reklamen igjen.

Ved  å analysere reklamen med prossessmodellen, så er Spotify senderen, og budskapet er at hvis du betaler så kan du høre på musikken uavbrutt. Mottakerne er da de som har lastet ned programmet, og som vil høre på musikk. Dette formidles ved at programmet gjevnlig avbryter musikken og reklamerer med at man kan slippe det. Dette gjør at mottakeren nærmest blir overlumpet når han setter på yndlingssangen din, og plutselig hører du i steden for “Hi, I’m Jonathan from Spotify…”.

Men hvis jeg analyserer reklamen med tekstmodellen, så kan man se på det slik;
Spotify  sin målgruppe er alle som ønsker å høre på musikk, med ubegrenset adgang. Litt mer spesifikt så kan en si at de prøver å nå unge mennesker, fordi det er de som er mest på pc’en, og ikke hører fullt så mye på radio. Når Spotify plutselig dukker opp med reklamen sin så snakker en mann eller dame om hvordan man for en liten sum, kan unngå disse avbrytelsene når man hører på musikk. I senere tid har det også dukket opp andre ting man kan ha adgang til hvis man blir et så kalt “premium-member”. I reklamen så pleier stemmen å indrodusere seg og fortelle at de er fra Spotify og så forteller de alt som er verdt å vite om medlemskapet man kan kjøpe seg.

Når personene introduserer seg først i reklamen, så prøver de å gi mottakeren en slags betryggenhet. Ved å gå frem slik de gjør så forteller de på en måte “vi jobber med programmet og vet hva vi gjør, derfor kan du stole på oss”. I reklamen så har de ingen bruk av musikk, og dette gjør at man blir mer fokusert på å høre budskapet. Dette er gjort bevist slik at mottakeren lettere hører hva man skal gjøre for å betale og bli medlem. For hvis man legger til musikk, kan det slå ut begge veier.  Enten gir det enda mer oppmerksomhet, eller så gjør det slik at det er vanskeligere å konsentrere seg om budskapet.  Men ved å plutselig avbryte så blir en litt overrasket og det gir reklamen oppmerksomhet uansett.

Som mottaker så vil jeg si at det er lett å tenke at det hadde vært på en måte smart å kjøpe det medlemskapet, fordi det blir irriterende i lengden med de avbrytelsene. Og det er nok det som er meningen også.  På en annen side så er det også veldig lett å ignorere reklamene og så fortsette å høre på musikken. Og det er gratis. så som mottaker så er jeg litt usikker på om budskapet overbeviser meg helt.

Disse to analysene skiller seg fra hverandre ved at prosessmodellen fokuserer på budskapet og hvordan det formidles, mens tekstmodellen fokuserer på hvordan budskapet kommer frem.